See why:
FUUUU epic fail! Det er bare den siste parten jeg ikke fikk tatt opp (øyenbryn + undervipper) men hele tutorial blir bare helt fffffbad. Veit ikke, har lyst til å gjøre alt på nytt. Drar en NCSoft og sier “NEXT WEEK!” elns.
See why:
FUUUU epic fail! Det er bare den siste parten jeg ikke fikk tatt opp (øyenbryn + undervipper) men hele tutorial blir bare helt fffffbad. Veit ikke, har lyst til å gjøre alt på nytt. Drar en NCSoft og sier “NEXT WEEK!” elns.
Ok, så jeg har tenkt litt i det siste… jeg har ikke tid til å dolle meg opp for tida, jobber hver dag og jeg føler det blir sykt teit å komme i gyaru på… Esso liksom. JEG SKAL JO RULLE PØLSER OG BÆRE TUNGE TING OG SKRAPE VEKK HAMBURGERSKITT OG FETT OSER I TRYNET MITT. Er liksom ikke stedet for å være fabulous. Når jeg kommer hjem bruker jeg å gå rett på PC’n og svette Aion, og som oftest føler jeg ikke akkurat for å pynte meg.
Nei, jeg skal ikke akkurat… slutte med gyaru, eller noe. Men jeg har liksom ikke tid til det lenger. Derfor blir også denne bloggen jævlig tom, for jeg gjør liksom ingenting lenger. Man kan vel si at jeg har blitt litt vel, eh, isolert i det siste. Har ikke særlig med kontakt med folka her i Harstad, og de fleste av dem flytter uansett vekk her ifra nå.
Jeg vet ikke helt åssen jeg føler meg heller, for det som er at jeg føler meg ikke lei meg egentlig, ikke akkurat glad heller da… jeg er egentlig litt… care LOL. Men jeg savner å bo i Oslo, for der skjedde det mer som jeg var med på og sånt yalla. Jeg kom meg ut liksom, haha. I MISS U GAIZ 
Jeg er glad for at jeg har fått meg en jobb, men jeg skal jo og vil jo ikke jobbe med dette for evig tid, men problemet er at jeg ikke vet hva jeg vil. Jeg vet jeg har lyst til å flytte tilbake til Oslo, og jeg vet at jeg burde fullføre videregående. Men jeg vet ikke hva mer jeg vil. Jeg tror jeg er litt stuck. Jeg føler egentlig for bare å rømme vekk og starte et nytt liv i Gokkland, for selv om jeg er helt ok med livet mitt akkurat nå, så merker jeg at jeg også er ganske frustrert. Jeg er lei igjen (Harstad er litt sånn, man blir lei fort 
)
Ehm ja, jeg trodde jeg hadde noe å avrunde dette innlegget med, men tydeligvis ikke. I just thought I’d let you gais know what’s up! LOL 
Jeg har jo faktisk sagt noe lignende flere ganger før da, så jeg har egentlig ikke gjort noen særlig framgang siden da…
OG JA, for dere småluringer: jeg har noe på g med en dude, men det er egentlig veldig flaut å snakke om. Tror egentlig grunnen til at jeg i det hele tatt holder humøret oppe er på grunn av ham. Men det er alt dere får vite for nå HEHEH.
Sjå på emoen!
Det er litt morsomt når jeg snakker til folk og forteller dem at jeg egentlig er skikkelig sjenert, også sier h*n jeg snakker med at “Jammen, det er jeg også!”. Alt jeg tenker da er “Nei, du skjønner ikke.” (wow ok, det hørtes veldig /wristcut ut LOL)
Jeg har aldri vært noe flink til å starte samtaler, småsnakke, i det hele tatt prate med folk. Det er ikke fordi jeg ikke vil eller fordi jeg er uinteressert, jeg tørr rett og slett ikke. Jeg tror jeg kan være ganske så awkward å være ilag med om man ikke kjenner meg såppass at jeg klarer å slappe av. Spørs jo veldig på hvem det er også, men ofte tørr jeg ikke se direkte på personen en gang, virker sikkert som jeg prøver å ignore dem eller noe. Jeg blir til og med av og til stressa av og være med fremmede som det liksom forventes at jeg skal snakke med. Egentlig kan jeg vel trygt si at jeg ikke er flink til noen som helst slags muntlige prestasjoner.
Det verste er at jeg ikke bare kan si at jeg er dritsjenert, det er jo egentlig ikke vanskelig. Liksom, “Sorry jeg er totally sosialt retardert derfor sier jeg ikke en dritt lol”.
Veit at noen folks synes det er søtt, men for min del ødelegger det mye for meg. Ikke bare sosialt sett, men også trivselmessig. Folk kan være så hyggelige og snille som bare det, jeg liker dem kanskje kjempegodt til og med, men om jeg føler meg awkward eller ukomfortabel rundt dem, blir det sånn at jeg bare vil unngå dem.
Ofte er det bare å bite i det, og tvinge megselv til å møte opp og drite i at jeg føler meg awkward, helt til jeg føler meg komfortabel, men det kan ta alt ifra en dag til ett år eller mer. Så noen ganger blir det til at jeg faktisk unngår dem (hva tror du skjedde på skolen i Akershus liksom, super lovely people, men jeg følte meg dust).
Men denne gangen prøver jeg virkelig å overkomme dette, jeg kan ikke holde på sånn her for alltids, det er så grusomt slitsomt og kan lett ødelegge mye viktig for meg. Tror jeg bare trenger å slappe litt av, det er ikke akkurat verdens ende om jeg ikke småsnakker med folk.
Sukk. Jeg angster for mye ass.
NÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ!!!! 
Fuck “pausen”. Fuck “helbreding av hår”. FUCK HÅRET MITT I DET HELE TATT AAAAAH. FY faen håret mitt forventer for mye av meg ass!! At jeg skal la det vokse seg langt og tykt og fint og shiney og naturlig og shit. Det får feeeeen meg bare takle at jeg ødelegger det ass. Jeg orker ikke sort hår lenger. ORKER IKKE. Fuck youuuuuuuuuuu
Problemet er at jeg vil ha det relativt lyst, noe som kommer til å ta tid OG penger. MEN FUCK YOU DET SKAL JEG KLARE
FUUU VIL HA NÅÅÅ
Humør: AH REBELLIONNNNN REVOLUSJON FØKKKKKK det er like før jeg joiner et agressiv demonstrasjonstog her ass
Hører på: Le Tigre
Looking fabulous in Victorian Maiden, Mr. Hitler!
Jeg har fått det for meg at det er mange som tror at folk på Jfash.net er nazis og elitister. Jeg har en mistanke om at dette er på grunn av et innlegg jeg skrev for ca. tre år siden på Japani-forumet, hvor jeg rett og slett var en bitch og skrev masse naziyalla om lolita. Jeg beklager virkelig for det innlegget, for jeg var virkelig teit på den tiden. Men jeg har forandret meg en god del siden da, og jeg skulle ønske at folk kunne legge det bak seg (eventuelt tenke logisk: folk forandrer seg over årene).
MEN jeg tror også at det ikke bare er meg/oss:
1) Jeg vet at det er SÅ mange der ute som rett og slett ikke fatter begrepet “stil”, de fatter ikke hvorfor det er “regler” innenfor visse stiler. Jeg kommer til å bruke lolita som et eksempel siden det er så mange av dem innenfor denne stilen.
Folk tror at de har helt rett og er supakawaii rori desu, uansett hva andre folk sier. De har fått det for seg at de liksom har en unik, personlig stil, og de som kritiserer antrekkene deres er enten elitister eller så har de ikke peiling. Tro meg, jeg ELSKER folk med en personlig touch innenfor lolita. Jeg ELSKER det. Men kjære, søte dere, et miniskjørt med litt blonder på er ikke lolita. Hvorfor? Fordi det er ikke sånn et loliskjørt ser ut.
Jeg er en av dem som er veldig åpen for utradisjonelle ting i et lolita-antrekk, jeg blir som oftest mer imponert av et antrekk med “off brand” (klær som ikke er fra lolitamerker) enn de som er av 100% merkeklær, jeg bryr meg heller ikke så veldig om man hører til en understil (sweet, gothic etc.) eller ikke.
Men det finnes en lolita-anatomi. Du må på en måte ha visse ting på plass for at det kan kategoriseres som lolita. Jeg tror ikke at det finnes regler, bare retningslinjer. Disse finnes ikke for at folk skal være elitistiske og tro at de vet mer enn andre eller for at alle skal se kliss like ut, men for å hjelpe folk med å gjennomføre stilen.
Du kan ikke si at en mus er en rotte. Selv om rotter har visse likhetstrekk med mus, så er det store forskjeller på en rotte anatomisk, genetisk, utseendetmessig osv. som gjør slik at man katgoriserer dem som rotte og for eksempel ikke mus.
Det kan virke vanskelig, men det er så simpelt, og når du forstår basen i et lolita-antrekk, så er du velkommen til å gjøre omtrent hva som helst. Om du trenger veiledning på anatomi og sånt i et lolita-antrekk kan du lese dette her: klikk.
2) Jeg har sett sååå utrolig mange som går i en slags defensiv-modus hvis de får konstruktiv kritisme. Og da snakker jeg om KONSTRUKTIV kritisme, ikke bare bitching. Jeg husker en gang da jeg “sugercoated” min tilbakemeldning som bare det, type “Du er veldig søt og jeg liker veldig godt antrekket ditt, men jeg tror du må øve litt mer på å tegne øyenbryn ^^” og hun jeg sa det til ble tydeligvis kjempefornermet og kalte meg en elitistisk bitch osv.
Konstruktiv kritisme er til for å hjelpe, ikke for å være slem.
Ingen er perfekt, det er bestandig mulig å bli bedre. Og liksom, vil man heller ikke faktisk være lolita, i stedet for å ikke være det?
Idk, men jeg begynner å bli svært lei av folk som antar at jeg er en bitch og elitist og nazi og hvaenn.
Jeg må også få si noe jeg har sagt flere ganger: j-fashion miljøet her i Norge er det koseligste evar. Det er ingen drama, såvidt noe bitching (da mener jeg virkelig såvidt, jeg tror jeg kan virke litt streng av og til, det er det eneste lizm), ingen er elitister (bare nøye, eventuelt pirkete XD *host*sommeg*host*) og folk er… vidundelige. Jeg skal ikke egentlig sammenligne vårt miljø med det større miljøet på internett, for vi er ikke i nærheten av nær til å være slik som en del er der. Vi er dog ærlige og noen har veldig sterke personligheter, noe som kan virke skremmende for andre, vi har våre nazi-moments, men jeg kan med handa på hjertet og kors på halsen og yallayallayalla si at vi ikke er slemme. We’re having a good time
Sidenote: Noe jeg har glemt å nevne sånn generelt sett er vår (jfash.net folk) “intern”humor. Eller, iallefall, jfash.net-keis. Jeg elsker å kunne tulle om svett-kei og baby-kei og sånt 
Å lage spøker om stiler og shit er sykt lættiz om man er into j-fashion xD
Humør: 
Hører på: Shiina Ringo
Jeg har lyst til å blogge om noe morsomt men… er for psyk. Altså, jeg er psykisk syk. Alt er bare et stort ork. Jeg orker ikke en gang fortelle andre at jeg har det dårlig (bortsett fra Twitter XD). Jeg burde dra på skolen snart, men jeg klarer det ikke. Motivasjonen min har sunket – om mulig, enda mer.
Kanskje det er mørketida, og jeg tror nok det hjelper en del på, men alltogether… dette hadde nok skjedd en eller annen gang uansett. Har liksom bestandig vært litt….. ustabil.
Er ikke sikker på hva jeg skal gjøre. Om jeg hadde bodd i Harstad hadde jeg blitt presset på skolen av foreldrene mine, og jeg ville nok ikke følt meg såpass psyk. Eivind prøver å tvinge meg på skolen, men jeg er ikke like redd ham som foreldrene mine XD Men jeg har så utrolig lite lyst til å flytte hjem igjen. Det blir liksom Skole (Harstad) vs. alt annet (Stabekk). Idk. Utdanningen min er utrolig viktig, men det er også Eivind. Blir dumt å prioritere ham over noe slikt egentlig, men jeg har aldeles ikke lyst til å flytte tilbake, og det er ikke bare på grunn av ham.
Herre, jeg er så teit. Først whiner jeg hele tida om å ville flytte vekk fra Harstad fordi det ville gjøre meg godt, og nå finner jeg ut at det var lurest å bli hjemme after all??? 
What to do nnnggg
Humør: 
Hører på: ingenting
…og har så mye å gjøre!
Jeg har en del ting jeg må få gjort (mest skolearbeid), men jeg sitter her hele tiden og knør. I dag har jeg sløst bort en hel dag på ingenting. Jeg føler for å være oppe sent, siden min kreative side ofte slår inn når jeg er overtrøtt (har en del innleveringer og sånt), men vi får se.
HER er min gjøreliste:
Her er events som er viktige (og alle er rett etter hverandre i oktober, for sum reason):
Men for første gang i mitt liv føles det ut som….. jeg har et liv LOL
Ja, kom hjem igjen i går. Sykt dritt :) ble helt utrolig emo, og begynte nesten å grine flere ganger på veien hjem.
Nå virker det som denne bloggen bare består av syting, men det er da et faktum at jeg er sytete. En ekte whiner. 100% naturlig whiner, med ett hint av naivitet.
Når jeg kom hjem i går, var jeg helt borte. Jeg ville ikke legge meg; jeg måtte jo sove helt alene, det er da ikke slik det skal være?!?! :(
I det siste har jeg faktisk tvilt på det med å ta tredje år nede i Oslo/Bærum, men nå har det da gått opp for meg at det å være her ett år til, kommer jeg ikke til å klare. Ikke faen. Aldri i verden.
JEG VET, En person burde ikke være hovedgrunnen til en så viktig avgjørelse… det er tidenes dårligste grunn for å ta tredje år en annen plass; det er ikke sikkert at forholdet varer så lenge som jeg vil og tror, det er ikke sikkert at det går bra med meg på skolen hvis jeg flytter ifra foreldra, det er ikke sikkert at det går bra generelt sett siden jeg er en sosial retard OGSÅVIDERE OGSÅVIDERE.
Men det er, som sagt noen parr ganger før, noe jeg vil ta en sjangse på. Selvfølgelig kommer visse ting til å gå dritt av og til, for slik er det bare, men jeg vil jeg vil jeg vil og jeg trenger det:
Ikke bare trenger jeg motivasjon, forandring, blablabla bla. Jeg trenger nærhet. Jeg trenger noen å snakke med. Det er ingen… eller, jeg HAR ingen jeg kan henge sammens med, jeg har ingen jeg kan åpne meg opp til. Det er min feil, jeg vet, men det gjør meg gal og syk i hodet, i kroppen og i sinnet. Jeg råtner opp fordi jeg bare sitter dag ut og dag inn med datamaskinen og fordi jeg ikke har noen menneskelig kontakt.
Altså, dette er ikke noe jeg bare vil, men noe jeg trenger.
Snart er det vel på tide å begynne og snakke om det med foreldrene også…
