Ja, kom hjem igjen i går. Sykt dritt :) ble helt utrolig emo, og begynte nesten å grine flere ganger på veien hjem.
Nå virker det som denne bloggen bare består av syting, men det er da et faktum at jeg er sytete. En ekte whiner. 100% naturlig whiner, med ett hint av naivitet.
Når jeg kom hjem i går, var jeg helt borte. Jeg ville ikke legge meg; jeg måtte jo sove helt alene, det er da ikke slik det skal være?!?! :(
I det siste har jeg faktisk tvilt på det med å ta tredje år nede i Oslo/Bærum, men nå har det da gått opp for meg at det å være her ett år til, kommer jeg ikke til å klare. Ikke faen. Aldri i verden.
JEG VET, En person burde ikke være hovedgrunnen til en så viktig avgjørelse… det er tidenes dårligste grunn for å ta tredje år en annen plass; det er ikke sikkert at forholdet varer så lenge som jeg vil og tror, det er ikke sikkert at det går bra med meg på skolen hvis jeg flytter ifra foreldra, det er ikke sikkert at det går bra generelt sett siden jeg er en sosial retard OGSÅVIDERE OGSÅVIDERE.
Men det er, som sagt noen parr ganger før, noe jeg vil ta en sjangse på. Selvfølgelig kommer visse ting til å gå dritt av og til, for slik er det bare, men jeg vil jeg vil jeg vil og jeg trenger det:
Ikke bare trenger jeg motivasjon, forandring, blablabla bla. Jeg trenger nærhet. Jeg trenger noen å snakke med. Det er ingen… eller, jeg HAR ingen jeg kan henge sammens med, jeg har ingen jeg kan åpne meg opp til. Det er min feil, jeg vet, men det gjør meg gal og syk i hodet, i kroppen og i sinnet. Jeg råtner opp fordi jeg bare sitter dag ut og dag inn med datamaskinen og fordi jeg ikke har noen menneskelig kontakt.
Altså, dette er ikke noe jeg bare vil, men noe jeg trenger.
Snart er det vel på tide å begynne og snakke om det med foreldrene også…
